Alt mellom himmel og jord

Vi kaklet sikkert som høns i munnen på hverandre på rommet mens vi hørte på musikk og gjorde de siste forberedelsene til vår spennende kveld på the Millionaire Club i Birmingham.   

                                                    
Det gikk ned litt mer cognac enn til vanlig, men jeg passet på at det ikke ble for mye. Min mor var litt raskere enn meg som regel når det gjaldt å tømme glass, og jeg ville ikke ha noen tabber i den settingen vi skulle ut. Knisingen nå hadde fått en stor grad av nerver i seg.
Men – vi følte vi så ok ut, og gikk ned til resepsjonen i rett tid for å møte våre "kavalerer". Spente kan en trygt si vi var.

Da vi kom ned og så den flokken som sto der i sine mørke designer-dresser og kritthvite skjorter så følte vi oss nok litt vaklende for hvordan dette skulle gå. Enda mer vaklende ved å ha våre vante stilett-sko til aftens-antrekk og noe cognac innabords.
Det ble en lang runde for å hilse på firmaets menn, men vi så heldigvis at de også hadde tatt en liten oppstiver før de skulle ut og spise  så de var rimelig avslappet i tonen, og gentlemen kommer jo fra England trøstet vi oss med.
Alle virket ganske forundret over at vi var bedt med, så vi skjønte at det våre "kavalerer" hadde sagt faktisk var sant. Det var første gang de ba med damer på firmaets regning. Alle så ganske så "skikkelige" ut, så vi begynte å glede oss nå.

Da vi ankom i en rekke drosjer ble vi imponert over fasaden på restauranten. The Millionaire Club lyste på lang vei, og den belysningen som var der rammet inn hele inngangspartiet og den gedigne trappen.

Vi kom inn i en eksklusiv restaurant der det var dekt opp i eget lokale til en supé som besto av mange retter når vi så antall vinglass og bestikk der. Spennende.
Min mor og jeg ble heldigvis plassert nær hverandre, ellers ville det fort blitt en katastrofe ut ifra at vi ikke hadde samkjørt noen historier i forhold til bakgrunn i forhold til at vi IKKE var mor og datter.
På min venstre side satt en av våre kavalerer, ved siden av på min høyre side den andre av de to, og så min mor. Rett over meg satt to av de yngste i firmaet – den ene trolig på min alder. De fleste karene hadde giftering på venstre hånd som vanlig er i England, også den ene av disse yngste karene. Han virket svært skeptisk på meg, om jeg ble oppfattet som en man eater må gudene vite, en flørt kunne jeg nok bli tatt for å være, men jeg hadde da vitterlig en heller pen oppførsel selvom jeg likte å kle meg litt utfordrende. Kjolene var i mine øyne like elegant som utfordrende iallefall.

Sukk . . Jeg hadde på følelsen at noe ville bli sagt som jeg skulle få slite med snart.

Ganske riktig. I en pause der min kavaler konsentrerte seg litt mer om mat og drikke enn å føre en munter samtale med meg, så slo han til – han  med det skarpe blikket som satt rett over meg (med ring på fingeren).

Han satte blikket i meg og spurte om jeg var gift.
Jeg svarte som sant var at joda, jeg var gift ja. Enda skarpere blikk – hvorfor har du ikke giftering på deg da? Gulp! Ærlighet er en dyd, men ikke alltid like flatterende.
Jeg var imidlertid ærlig, og svarte at  . . svelg . . . Jeg får ikke på meg ringen pga at jeg ikke har tatt meg igjen etter siste fødsel. Rødme, rødme . . . . .
Pinlig var bare forbokstavene. Min kavaler kom med en munter kommentar fordi han så jeg var brydd, men nå nei – det hjalp ikke stort.
Er en ung og moralistisk som min motstander på motsatt side, så vil en ikke la et offer slippe unna så enkelt. "Hvor gammel er barnet ditt da"? Jeg prøvde febrilsk å vri meg unna, og svarte så: "Jeg har 2 barn faktisk". Men nei da. "Hvor gamle er de da"???
Jeg følte jeg hadde en inkvisitorisk dommer sittende rett over meg og følte meg helt utrolig grusom da jeg svarte: "Den eldste er 4 år, den yngste er 4 måneder. Blikket hans og noen av de andres var nå en smule sjokkert, men min kavaler fortsatt prøvde å avlede oppmerksomheten, og slo en rask vits. Jeg skvulpet nå i meg vin for å roe nervene. Min mor begynte å høres lettere hysterisk ut på min høyre side, så jeg skjønte hun slet med sitt der. Herregud – hvorfor hadde vi rotet oss inni dette – eller rettere sagt – hvorfor hadde hun rotet oss inn i dette???
Da latteren la seg etter min bordkavalers vits, så fortsatte min kriger over bordet ufortrødent. Skulle ikke du vært hjemme og ammet babyen din heller enn å være her i business da synes du? Jeg svarte som sant var at jeg ikke ammet babyen lengre, og at det var litt privat å innpå slike emner i denne settingen. Så at hans sidekamerat dyttet ham litt diskret i siden, så jeg håpet han ga seg nå. Det virket visst litt, for han ble faktisk en smule hyggelig etter det. Jeg følte det som om jeg hadde vært gjennom et tredjegrads forhør, og var rimelig rask å løfte på glasset hver gang noen skålte. Det gjorde vel ikke inntrykket noe bedre. Jeg regner med den yngre garde i firmaet ville få en liten korreks i ettertid for sin oppførsel. Det tviler jeg ikke på. Ikke det at han ikke hadde noen gode poeng, men – det var ikke helt pent den måten han gikk frem på.

Min mor hadde tydeligvis funnet en maken idiot på sin andre side, for nå begynte hun å mumle bak ryggen til sin kavaler – Hjelp meg da Bente, de holder på å spørre meg ut om min familie. Jeg har sagt jeg er gift og har 2 døtre, men nå spør de videre om alder og alt mulig. Jeg blir gal. Jeg kunne jo ikke hjelpe henne på sparket. Hadde i grunnen mer enn nok med mitt der jeg satt. Sukk . . . 
Hun endte opp med å si at hun hadde 2 døtre på 17 og 19 år – og begge var frisører. "FRISØRER  – begge to"??? Ble selvfølgelig svaret. Herregud tenkte de sikkert – for noen gærninger.

Etter hennes fantastiske stunt måtte vi ta en runde på Ladies powder room.
Der pustet vi dypt og lenge ned i magen, med noen solide latterkramper imellom. Herregud vi var helt utslitte.
Vi la en slagplan for at nå måtte vi styre samtalen og ikke finne oss i noen form for kryssforhør. Vår taktikk gikk ut på å vitse mest mulig og holde på at vi ikke giddet å sitte og snakke om oss selv.

Vår plan gikk fantastisk bra, og resten av kvelden ble en skikkelig opptur.
Heldigvis fikk vi kun positive opplevelser da vi selv tok styring over konversasjonen. Det ble muntert og i det store og hele en alt i alt svært spesiell kveld.
Da vi avsluttet kvelden tilbake på hotellet ble det temmelig muntert da en del av karene nå følte de kunne tillate seg å fleipe med oss.
Derfor fikk vi nå høre at vi sikkert kunne invitere på en night-cap på rommet da vi nok hadde tax-free kvote fra vi kom til landet. Vi avslo selvfølgelig, men på en munter og høflig måte. Takket pent for oss, og trakk oss tilbake etter en klem til våre spandable kavalerer. Den natten ble det så mye latter på rommet at det var rart ingen klaget på oss mens vi pakket fortvilt ferdig til neste dags utsjekking og reise til Yorkshire. Du verden hvor vi lo mens vi så for oss alle mennene opp-linet bortover sengene og stolene med oss der til å servere drinker. For ikke å snakke om da vi rekonstruerte våre grusomme avhør som vi begge hadde følt vi satt i på restauranten.

Neste morgen sprang vi ut og kjøpte 2 lerker svært fin cognac og pakket inn med et pent kort til hver av de to og leverte i resepsjonen for å gi til våre kavalerer som takk for en fantastisk kveld. Da følte vi at vi fikk gjort opp litt for oss.

Vi sjekket ut, parkerte det meste av bagasjen, og dro til Yorkshire med buss.

Der hadde vi en koselig og munter lørdag til mandag før vi returnerte til Birmingham igjen. Våre venner i Yorkshire syntes nok vi var litt merkelige i våre forklaringer på en endret reiserute. Det var ikke helt enkelt å finne en god forklaring på det vi hadde gjort. Men – gode venner tilgir slikt. Heldigvis. Mobbet ble vi iallefall mens vi var der – de hadde nok en mistanke om at det var noe mye verre som hadde foregått enn en luksusmiddag på restaurant i Birmingham.

Nå var det ikke lang tid igjen av våre dager i Birmingham, og det begynte å føles helt ok etter alt vi hadde opplevd. Glad er jeg når jeg tenker tilbake på alt jeg ikke visste hvordan hjemturen skulle bli innen vi var hjemme igjen. . . .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende