Alt mellom himmel og jord

Vi var kommet til dagen før avreise. En blandet følelse å skulle på den lange turen hjem med buss, båt tog fra London til Trondheim.
Vi hadde handlet mye privat også da krona var sterk, og vi nok var ganske handle-gale på den tiden.
Nå kom medaljens bakside. Vi begynte pakkingen, og innså at dette gikk aldri bra. Ut å handle gråpapir, tape og bånd, og så til å pakke og sende hjem til Norge. Gudskjelov vi gjorde det. . . . 

Da vi hadde alt litt under kontroll på rommet ville min mor ut på en siste shoppe-runde. Jeg nektet blankt. Nå var det nok. Jeg begynte å kjenne en sterk uro over både ordrer og det vi hadde brukt privat, ikke bare å føre restaurant-regninger og slikt på et firma som ikke er kommet i drift en gang enda. En skal kunne forsvare utgifter også. Ooog – alt som var kjøpt av klær gaver etc. . . Skrekk og gru . . . min mor var en farlig pådriver – og jeg et enkelt offer for å henge med. . . .

Men – mamma dro ut litt småsur fordi jeg ikke ville være med, og jeg roet ned med et bad i fred og ro.
Tida gikk, og hun holdt ut. Jeg begynte så smått å kikke på klokka litt urolig (det var før mobil-telefonenes inntog). Da kakket det på døra. Utenfor sto en blek og medtatt mor med en sko på beina og den andre i hånda. Hun hadde trampet over og hadde en så hoven fot at jeg har knapt sett maken. Skrekk og gru!!!
Den reiseruta vi hadde tilbake krevde både friske bein, armer og hode. Og den mengden bagasje vi hadde i tillegg. Sukk . . .

Nå ble det paniske telefoner hjem først at vi ikke visste om vi kom oss hjem rett og slett før vi bestilte taxi til legevakten. Innen vi kom dit hadde jeg glemt det dårlige humøret, for da var plutselig galgenhumoren på plass hos begge. Sjåføren så litt spørrende ut og tenkte nok sitt at denne skaden måtte ha skjedd i alkohol-påvirket tilstand, men det komiske var jo at hun hadde vært så interessert i en kjole i et utstillings-vindu at hun ikke hadde sett hvor hun gikk. Klart vi måtte se det komiske i det. Helt sprø igjen.
Da vi kom på legevakten der så var det overraskende gammeldags og dårlig standard der. Men – du verden for en hyggelig mottagelse. Da legen kom var han svært imøtekommende, og enda bedre ble det da han så hvor lattermilde vi var. Vi forklarte den lange reiseruten vi skulle ha hjem til Trondheim, og han ristet på hodet og sa bare "Oh dear, oh dear"  . . .  Så begynte han også å le fordi han så det komiske i oss med latterdøra på gløtt hele veien i denne gale situsjonen. Foten til min mor var så hoven at det så ikke ut. Legen anbefalte å være i ro med foten, men . . . det var jo ikke så lett. Jaja – etter han hadde gjort det han kunne (ikke mye å gjøre annet enn å ise ned) og legge støttebandasje, så bestilte vi taxi.
Da den kom viste det seg for en gangs skyld å være en sur sjåfør. Meget sjelden, og veeeldig spesielt med den dialogen som nå fulgte.
Vi begge hadde blitt litt tammere nå som virkeligheten var på plass igjen, og da min mor skulle si adressen til sjåføren var hun heller ordknapp og bestemt når hun sa hotellet. Sjåføren satt helt rolig og bare så på henne. Jeg begynte å le, mens sjåføren bare satt og trommet på rattet. Min mor ble nå temmelig sur inntil jeg klarte å si – gjenta det du sa. Nå ble hun ganske så krass da hun kikket på sjåføren og sa vi skulle til Newcastle Centre Hotel. Jeg hikst-lo nå. Og hun oppdaget plutselig blemmen.
Hun hadde vært mange ganger i Newcastle og alltid bodd på dette hotellet. Nå var vi imidlertid i Birmingham og bodde på Centre Hotel, så . . . . . Hun ble sprutrød og syntes nok jeg hadde vært litt slem med henne som ikke korrigerte henne med en gang. Men . . . det ble bare så gøy – bortsett fra den alvorlige sjåføren da. Vi diskuterte hvordan morgendagen skulle gå underveis til hotellet, og plutselig fikk min mor en veeeldig glup ide.   
Så hun spurte ivrig sjåføren. Du – hvor mye cirka vil det koste med taxi herfra til Harwich?
Den havnebyen vi skulle ta båt til Gøteborg fra og som var en rimelig lang buss-reise unna.
Sukk . . . . Det blikket han sendte henne tilsa at hun burde vært innlagt ved et mentalsykehus.
Men jeg måtte jo bare le igjen – du er bare ikke sann sa jeg til henne. Skjønner du ikke han tror du er gal? Først Newcastle Centre Hotel, nå spør du om prisen til Harwich. Hun rødmet nok en gang og begynte febrilsk å forklare til en svært ettertenksom sjåfør som sikkert var spent på om han ville få betaling for turen til hotellet. Han sa en skyhøy pris for tur til Harwich, og mamma sukket tungt da hun oppga denne ideen. Vi kom frem betalte (minimalt med tips til en kjedelig sjåfør), og gikk likevel knisende (min mor hinkende) inn på hotellet siste kveld. Vi betalte og gikk opp og gjorde oss helt klar til neste morgen.
Det var en blanding av alvor og humor på rommet denne kvelden. Vi var absolutt ikke sikre på at vi ville klare turen frem til båten i rett tid som var det viktigste. Kom vi først med den så var det meste berget. Jeg hadde hodepine da jeg sovnet den kvelden. Alarm på, og alt var klargjort til den lange turen hjem.

Siste etappe av denne turen kommer i neste episode. Det ble ikke kjedelig videre heller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende